Først kan jeg komme med et åpent spørsmål; er det noen som
vil kjøpe en meget fertil labrador hannhund?? Han har så fantastiske forplantningsevner at han bare trenger å være i samme rom som tispen som skal
parres. Ja, jeg tror faktisk han kan tjene seg søkkrik på befruktning pr.
telefon resten av sitt liv... Det er bare å ringe! Jeg kan gi en meget god
pris.
Spøk til side. Jeg forsøker å heve meg, men det er ikke så
enkelt. Jeg leser utenriksstoff i avisen for å få et mer riktig perspektiv på livet, for akkurat
nå er dette en stor, tyngende sky som henger over hodet mitt.
Våre søte valper er jo slett ikke eksklusive flatter lagd med
importert sæd fra UK, nei de er bastarder av beste slag. Hadde vi drevet med
svindel på si, hadde vi solgt dem som Flatradorer til 15000,-
pr. stk. Det beste av det beste fra to raser. Helt genialt.
Etter å ha observert at de søte små utviklet seg mer som
labradorer enn flatter ettersom de vokste opp, tok vi en farsskapstest når
valpene var til helsesjekk før levering. Og svaret som kom denne uka var ikke direkte
overraskende for oss. Vår kjære labrador stemte som match som far til valpene. Hvordan det har skjedd kommer alltid til å være den STORE
gåten for oss. Med hånda på hjertet kan vi faktisk ikke si når og hvordan det
har skjedd. At den lille labradoren vår har kommet seg innpå flat-tispen er et
lite mirakel. Ikke er det mindre enn imponerende at han har greid det bak ryggen
vår, men at han har klart å overliste Munti kommer alltid til å være meg det
store mysteriet. Vi voktet jo damen med våre liv, nettopp pga av situasjonen vi
var oppe i; lånt tispe, sæd fra England... Dere ser rammen av alvor? Nettopp.
Sånn agerte vi også. Jeg beklager om jeg virker forvirret og repeterende, men
det er vel fordi jeg nettopp er det ;-)
Jeg prøver å ikke tenke på omfanget, men det er faktisk vanskelig å la være. Jeg kjenner
meg ganske så useriøs og dum når jeg tenker på Idar som lånte bort sin kjære
hund til oss for at vi skulle gjøre det rette. Ingen problem. Vi har full
kontroll, liksom. Jeg tenker på søte og snille Robert som vi klarte å tenne
gnisten hos når vi besøkte han forrige året. Såpass overbevisende var vi, at
han gjerne ville ha en valp fra kullet. Den første Waternutser'n som skulle bli
eksportert til rasens opprinnelsesland. Jeg blir nesten litt kvalm bare ved
tanken på hva som har gått i vasken. Vel vel, jeg bør vel innta samme holdning som Robert; Nobody died. Life goes on.
Valpene på sin side lever livet til fulle. De er faktisk geniale på
alle måter. De er akkurat sånn vi vil de skal være. Nysgjerrige, fulle av lek,
tøffe og undersøkende. Sosiale og kosete, ukompliserte og åpne. Jeg digger dem.
De fortjener å få flotte hjem. Jeg gruer meg til å bevege meg ut i et ukjent
kjøpersegment jeg bare har betraktet fra utsiden i mange år.
"Blandingshunder til salgs". Faen også. Legge ut hunder til salgs på Finn? Never... Sukk!
Aksjon "Gi Flatdradorene et meningsfylt liv" har derfor begynt. Kjenner dere noen? Ja, dere vet.. Call me. Spread the words (det er jeg ganske sikker på kommer til å bli gjort!).
