tirsdag 27. november 2007

Thanksgiving og tilbake til hverdagen

Det var nå godt å komme hjem igjen da... Føler meg veldig gammel og satt når jeg sier det høyt til meg selv, men det er noe med å sove i sin egen seng! Og et kapittel for seg er jo amerikanernes dyne-vaner. Lag på lag med dynetrekk, teppe, enda et teppe... kanskje enda et teppe når det blir riktig kaldt? Ikke vet jeg, men hvorfor de har det sånn aner jeg ikke. Skjønner jo tegninga når man bor i et land hvor vinteren ikke akkurat er kald, men her hvor det er som hjemme... Jeg sier ikke mer Deilig var det i hvert fall å komme hjem til hver sin dyne!


Thanksgiving ble bespist hos sjefen til Bjarne. Det var et grande måltid med hele familien i kaotisk forening. Nedtelling og 7 kokker på kjøkkenet. Litt hektisk på slutten, men det ble kalkun, stuffing, mashed potatoes, sweet potatoes, pickles, gravy, osv. osv. osv. Og til dessert; pumkinpai og epplepai. Viste dere forresten at de selger pumpkinpai-lys? Altså luktelys med pumkinpai lukt... Hvis noen er interessert, så kan jeg sende. Mange andre merkelige luktelys å få kjøpt også. Egner seg kanskje på do? Jeg vet ikke altså, jeg har boikottet alt som heter luktelys og våtservietter - for det er liksom livet til mange her borte. Det var en lang avsporing. Men, thanksgiving var en høydare! Veldig god mat, og du verden så mette vi ble... Skikkelig julaften-følelse.

Dagen etter forsøkte vi å skremme noen fasaner igjen. En fugl ble skutt. Resten vi så var høner, og de er det ikke lov til å skyte. Bikkjene koste seg likevel. Tiril jobbet igjen som en helt, og kom hjem med borrer over nesten hele kroppen.... Jeg skjønner nå hvorfor de fleste kutter ut flatten som jakthund i områdene her, for det er et herk å få ut. Nå er orange jaktvest innkjøpt sånn at det meste av pelsen er dekket!


Ellers har julehysteriet begynt i butikker og på TV. Dagen etter thanksgiving er vistnok starten på juleshoppingen. I år slipper vi alt dette, og det er faktisk deilig! Jeg skriver ikke hva vi skal finne på for noe annet, for litt hemmelig må det være for familien Vi skal forresten feire jul i en skikkelig tømmerhytte. Vi lette rundt på nettet og fant diverse hytter til leie. Etter mye om og men bestemte vi oss for en hytte noen timers kjøring nordover. Så veldig bra ut. Skal finne den linken og legge ut så får dere se. Hytta har boblebad og stor peis så standarden er nok litt annerledes enn vi er vant til

Prøver å trene litt hver uke med Munti også. Nå har derimot vinteren kommet, og i dag har det vært nesten 10 kuldegrader ute og da frister det ikke mye å være ute og trene hund Jeg er glad jeg tok med varmedressen, får nok god bruk for den framover. Uansett, den lille økta vi hadde i dag gikk fint! Jeg må glise av hvor lik han er Tiril i mye. I dag la jeg ut lange fremadsendinger. Lura ut 3 stykker etter hverandre og viste han den siste jeg la ut. Den første var jo veldig lett å huske for han, mens andre gangen jeg skulle sende ut var han jo litt mer usikker ettersom han ikke hadde sett flere. Han løper ut ca. 20 meter før han begynner å bli litt i tvil, og så starter kenguruhoppinga framover...! Spoing, spoing med ørene rett til værs Så jeg oppmuntrer han med et par ja, og da legger han seg på og springer videre utover. Dyktig hund! Deilig med en som bare fortsetter selvom han er litt i tvil. Vi gav oss der vi da Setter inn et stjernebilde som Tove tok av han når vi var på Flatmästerskapet i august. Tusen takk for bildet Tove!



/Heidi

onsdag 21. november 2007

Sør Dakota del 2

Jeg er glad vi foreviget vår første dag i Sør-Dakota med det fantastiske været. Dagen etter våknet vi med snø i været og kald vind. Været er noe USTABILT på disse traktene. Men, litt facsinerende likevel, og ikke minst er man jo glad for at man bare er på besøk og ikke skal bo her til vinteren....


Vi prøvde oss på noen fasaner første dagen vi var her, men uten resultat. Vi gikk i områder som er åpent for alle og enhver - vanligvis er det turområder, men i jakttidene er det fasanjakt som gjelder. Enorme områder å jakte på selvfølgelig, men veldig åpent uten noe vegetasjon. Ettersom det har vært tørke i SD i 7 år nå, er det måte på hvor mye gresset vokser. Jeg tror (med vekt på TRO) at området vi gikk på ble litt for åpent for fasanene. Ingen ting å gjemme seg i. Men, vi hadde jo en fantastisk fin tur i det fine været, og hadde med mat og drikke. Herlig å gå med hundene og se hvordan de jobber. Tiril er jo stødigheten selv. Gjør jobben hele veien, og ingen tvil hos henne hva vi er ute etter. Litt motløs etter noen timer uten spor etter fugl, men hun durer og går. Litt som en duracell-kanin Robin ser ikke poenget med å søke i åpne områder uten noe påvirking... Jeg hadde neste glemt hvorfor han går under navnet "Puddingen" en stund, men det slo meg igjen disse dagene. Jaktlyst er overvurdert, hilsen Robin Munti var med for første gang, og han skjønte ikke stort hva vi drev med! Men, dette blir nok bra til neste år. Han jobber i vei, og lar de andre hundene stort sett være i fred (med unntak av noen rykk i håp om å få med de andre på lek!). Litt av og på, og ikke veldig systematisk, men veldig kvikk og ligner på sin mor da.... Er jo lov å håpe

Dagen etter var jo som sagt været noe annerledes, men det var da vi var nærmest fugl - og hare. Vi gikk i et annet området enn første dagen, og der var det mer vegetasjon. Etter å ha gått en god runde uten å støkke opp fugl, var vi i ferd med å gå hjem da Munti nesten tråkket på en hare! En kombinasjon av overrasket skytter, og ung hund som ikke stopper å fløyte løpende etter hare - ble det med opplevelsen, kan man si

Kort tid etterpå fløy det opp et rypekull, hagle ble avfyrt - og fugl ble truffet - men, ikke nok at den falt... Så det var vår gevinst etter et par dager med uhøytidelig jakt. Gøy var det likevel! Vel, det får stå for min regning, for Bjarne var ikke veldig blid etter den hare-episoden..

Før vi dro fra ranchen måtte jeg selvfølgelig være med å kikke på grisene. En tur i fødeavdelingen var høydepunktet, og Duroc-griseunger er spesielt søte synes jeg da! På bildet soves det seriøst...

Så bar det i vei østover igjen mot Minnesota. Thanksgiving stod på programmet hos kollegaene til Bjarne i Harmony. Big happening, som vi har skjønt. Oppdatering om det følger...


/Heidi

tirsdag 20. november 2007

Sør Dakota

På søndag pakket vi bilen og dro til Norsvins ranch i Sør-Dakota. Ranchen ligger i Haakon County hvor det bor i underkant av 2000 personer. Tørre fakta om staten finner dere her. Får dere assosiasjoner til navnet Haakon og tenker at det har noe med Norge og gjøre, så stemmer det. Staten er oppkalt etter Haakon VII (vår gamle konge).


SD viste seg fra sin beste side når vi kom nedover, og bildene under viser noen glimt av vår første dag her;


Det begynner å åpne seg opp, ja! Uttrykket har blitt en gjenganger etter at Bjarnes kollega var i SD for første gang... Rett fram og rett fram, mil etter mil, og så flatt at man kan se uendelig langt avgårde. Cruise-kontroll er i hvertfall fine greier


Norsvins ranch, sett fra huset vi bor i mens vi er her.

Hundene er endelig på landet igjen! Litt større plass og løpe på enn de er vant til... Tiril i farta.

Muntis store hobby har vært å dra opp mais-røtter. Ta godt tak, dra opp - og riste godt!

VI kjørte en tur på Ashcreek road. Er ikke dette indianer-land, så vet ikke jeg...

Vanlig skilt å se i Haakon County.


Fylle opp tanken på den lokale bensinstasjonen hvor man i tillegg til bensin kan kjøpe øl (som skiltet sier), og hente posten. Ettersom det er forbudt å selge øl på et postkontor, fikk nok myndighetene noe å tenke på i dette tilfellet - men, fornuften seiret??

Og så var det kveld etter en fantastisk dag hvor det var 10 grader, strålende sol og VINDSTILLE... Det er noe uvanlig i traktene, som dere skjønner!



Mer kommer - flere bilder også.

/Heidi

lørdag 17. november 2007

Utstilling

Munti og Tiril debuterte på utstilling i USA i dag. Kort fortalt ble det ingen lykkens dag og poengsamling til CH for hverken mor eller sønn! Selv om utgangspunktet var og kikke på hunder og snakke med folk har man jo merkelig nok ambisjoner...


Munti fikk 1. premie og var eneste hund i "Puppy Dog", men ble ikke plukket ut som vinner av vinnerklassen. Noen rangering blir jo ikke gjort videre, og ingen kritikker skrevet - så jeg aner ikke hva dommeren synes. Han kunne dog ha oppført seg bedre - synes jeg! Selv etter å ha trent på å løpe pent i bånd i noen uker, er han fortsatt veldig ukonsentrert og viser seg ikke alltid fra sin beste side... Han står ikke direkte med et ben i hvert hjørne heller og krever en del handling, men, men! Vi har ikke gitt oss altså - synes han har såpass mye bra at jeg vil forsøke igjen.

Tiril fikk 2. premie. Merkelig nok kikket dommeren på bittet her også... Ikke kjenner jeg så mange flat-folk her enda, og ikke vet jeg hvor direkte man kan spørre om saker og ting - men, hvis jeg blir kjent med noen vil jeg vel høre om det er noen dommere som er bedre å stile for enn andre! Jeg pratet med hun som hadde BIR-hunden, og hun kommenterte det med at "så det er ikke bare her dommerne er opptatt av detaljer" - når jeg fortalte at de var opptatt av bitt i Norge også. Jeg får vel ta det som et tegn på at ting bedømmes omtrent som hjemme. Derfor blir det nok ikke så mange utstillinger på Tiril i framtiden. Hun får heller vise framlabbene på hunting tester!

Så, hva synes jeg om flat-miljøet i Minnesota? Vel, det som slo meg er at det er MYE skitsnakk (som en trønder ville sagt det!) eierne i mellom. Jeg hadde vel vært inne i hallen ca. 10 minutter før jeg fikk første leksjon om hvem som var idiot og hvem som var genial. Litt lang i maska, kan du si... Har også fått høre av andre i USA at avdelingen her er ganske splittet, og det er jo dumt! Vet ikke om ting bare eskalerer fordi det er en liten rase, men vi får heve oss over det. I tillegg var det vel ikke akkurat mange som spurte oss om hundene våre. De pratet dog MYE om sine egne hunder, men det er vel sånn det er. De var bare hyggelige altså, men veldig amerikansk-hyggelige - man kommer liksom aldri inn i kjernen av noe - vanskelig å forklare

Men, nå er den halvdårlige dagen på utstilling glemt! Nå driver vi og pakker og er på vei til sør-Dakota. Vi tar med pc og kamera, og jeg skal forsøke ta noen bra bilder. Værmeldingen er god; de melder 10-15 grader, hagla og skudd er på plass, så vi gleder oss til turen! Håper vi kan få lurt noen fasaner.



/Heidi

onsdag 14. november 2007

Eksamen og jakttur?

Munti bestod eksamen i går kveld på valpekursets siste dag. Litt stolt med nytt skjerf og kursbevis?? Bildet får bli et bevis på at sitt og bli og apport var noen av de tingene han kunne i november 2007!


Ellers er det små og store ting på gang. Vi planlegger tur til Sør-Dakota på søndag, men må nesten se det litt an ettersom prosjekt "Munti og sting" ikke har helt gått etter planen. Det sitter jo noen sting igjen, men en del har løsnet - som fryktet - og ting tar litt mer tid enn vi hadde håpet... Turen til Sør-Dakota innebærer å bo på ranchen hvor alle grisene til Norsvin er, og nei; det er ikke stell av griser som jeg tenker skal bli vår hovedbeskjeftelse mens vi er der, men derimot fasanjakt og riding! Det funker dårlig med en hund som må ta det med ro... Vi har jo ikke akkurat dårlig tid og ranchen forsvinner ikke med det første, men det er nå den jakta som frister da....

Bjarne forsøkte å kjøpe en hagle i går, men det viste seg å være vanskelig. Man må ha bodd her i 90 dager før det går an, så han får smøre seg med tålmodighet en liten stund til. Jaktlisensen er derimot på plass, og det er vist helt greit å låne hagle. Så da så! Tilbud om jakt hagler (ha, morsom!) inn, så det er bare å velge og vrake. Nivået på våre hunder er derimot blitt noe urimelig høyt vurdert av Bjarnes arbeidskollega. Det fortelles med stor innlevelse hver gang de er ute og treffer nye potensielle kunder (alle jakter og alle har en labrador). Ettersom kollegaen til Bjarne ikke er så godt vant til hunder, er hans oppfatning av våre firbentes kvaliteter kanskje litt urealististiske (imponert over at de sitter på kommando, type...) så jeg tror Bjarne er LITT nervøs i forhold til det å ta med hundene på jakt med noen folk som kan bli kunder. Vi ser for oss at vi blåser alle sjanser pga en ulydig hund. Da blir det ikke mange griser kjøpt akkurat! Derfor hadde det vært genialt og startet med å dra til sør-Dakota for der er det bare kjentfolk... Jaktmetoden er annerledes enn vi er vant til ettersom det kun jaktes på villfugl, og jeg tror det er mer snakk om en slags støkkjakt hvor alle går på linje. Retrieverne brukes som en kombinert støtende og apporterende hund. Robin og Tiril har jo blitt brukt litt som det på Saxhyttan, men ikke så mye at vi vet 100% hvordan de reagerer i alle situasjoner. Vi får se.

Ellers slo hjemmelengselen inn i går når vi hadde telefon med venner som var på jakt hos Pelle! Kunne godt tenkt meg og sittet rundt det bordet i går kveld og tatt en øl. Selvom boforholdene er dårlige og selv med få apporter etter en lang dag ute i kulda!


Jeg har også fått tilbakemeldinger om at jeg skriver for mye og for langt, og at det kunne være en idé med lydbok for folk som har arbeidsforhold hvor ikke pc'en ikke er innen rimelig avstand... Jeg har merket meg bestillingen, og notert meg første navn på lista; Øyvind Veel, Sørpå Dillingøy . Andre interesserte kan sende en bestilling pr. mail eller i bloggen



Hei og hopp! /Heidi

fredag 9. november 2007

Photoshoot....

Et ledd i det å bli amerikansk-registrerte hunder innebærer å bli tatt bilde av - både i profil og rett forfra... Hva den amerikanske kennel klubben får ut av bilder av tre svarte flatter er jo en annen diskusjon! Resultatet kan sees under i rask rekkefølge; Munti stående, Munti forfra, Tiril sur på en sur fotograf (Heidi) og Robin uinteressert i fotografen (som vanlig )... Gøy med hund!


Ellers må vi gratulere Johnny og pappa Woody med SJCH! De var i Sverige i helgen og gjorde rent bord, skal vi tro Muntis søster Leia! Nå er det bare opp til avkommene og stå på egne labber, synes jeg da



/Heidi

torsdag 8. november 2007

På bedringens vei

Munti er på full fart tilbake, og nesten alle stingene er fortsatt inntakt. Vi krysser fingrene for at det fortsatt går veien de siste dagene også. Jeg må innrømme at jeg har sluppet opp på bånd-tilværelsen de siste dagene. Så lenge de to andre går fot, får junior løpe litt løs. Han holder et ganske moderat tempo når de andre ikke henger seg på, så det har vært godt for alle at han har fått ut litt energi! Ellers har båndtilværelsen ført til at vi har trent en god del, og det er jo aldri bortkastet. Siden vi fortsatt går på valpekurs, får vi diverse lekser som vi den siste uka har fulgt bedre opp enn tidligere... (litt desperasjon hjelper på engasjementet ). Det er lenge siden jeg har hatt hunder som kan stå under marsj, krype gjennom og hoppe over diverse hinder, balansere med alle bena på en stol osv... Det er faktisk ganske artig, for junior tar ting ekstremt fort. Ikke mange repetisjoner som trengs før han forstår. Vi har trent andre ting som vi faktisk kommer til å trenge framover også, og nå sitter stoppsignalet veldig bra. Hva er det en flat ikke gjør for en ball? Søksignalet er også i ferd med å befeste seg, så jeg har håp om at det er på plass til våren når vi forhåpentligvis skal begynne å bruke signalene.... Det er jo lov å håpe!




I dag prøvde jeg "gå!" kommandoen på Robin og Tiril for første gang ute. Jeg synes det gikk fint. Selv med en ball i hånda sprang Robin rett fram uten et kny ca. 40-50 meter. Det må være første gang det har skjedd, så jeg vet ikke om det er tilfeldigheter eller at treningen faktisk har fungert... Det er jo selvsagt en 200 meter igjen da, men det er lov å være positiv har jeg hørt Jeg får prøve et par ganger til før jeg kan konkludere med at vaskeklut-treninga har fungert!



Til lørdag står et bybesøk på programmet. Vi har tenkt oss til Minneapolis og være turister. Siden det nærmer seg jul antar jeg at julegaver til tante- og onkelbarn har førsteprioritet. Ettersom Holm og Kvan pleier å løpe rundt de siste dagene før julaften er det jo en viss forandring å måtte tenke på julegaver i november... Men, nå må det altså planlegges. Stort skritt for oss.



/Heidi

fredag 2. november 2007

Full fart ikke alltid like lurt...

...har Munti fått erfare! Under gårsdagens tur gikk det som vanlig i 110, og junior har det som et mål å henge på de to eldre som alltid løper som paniske HELE turen. Etter å ha gått i ca. 10 minutter, ser jeg hundene brase gjennom et område med mye buskas, og hører kort tid etter et foruroligende "aahhh" (eller noe sånt!) Munti kommer like etter ut av krattet, og setter seg ned med et litt slitent ansikt; så jeg skjønner at noe er galt ! Etter en rask sjekk av hans edle deler (på plass og ikke noe i veien), ser jeg at en stor flenge henger ned ved lysken. Men, ikke noe dypt altså, men desto større overflate. Junior ser ikke glad ut! Og jeg blir ikke stort gladere jeg heller... Så, vi snudde nesa hjemover og kjørte tilbake til byen og inn på veterinærkontoret. Resultat: mange sting, gå i bånd i 10 dager og 200 gærninger fattigere




Etter første natta med skjerm (som vi gav opp ved 1-tida i natt) og en del vondt, er Munti på full fart til å bli seg selv igjen! Heldigvis er han flink til å ikke sleike på såret, så jeg tror det skal gå bra. Det som kan bli tøft er å være i ro! Litt vanskelig å få et sår som stadig er i bevegelse til å gro, men vi krysser fingre og skal prøve å være flinke til å begrense hopp og sprett



Ikke så mye har skjedd siden sist. Vi overlevde Halloween! Slukket lyset og latet som vi ikke var hjemme... Funka kjempefint! Ikke et barn i sikte... Vi har vært en tur på Mall of America som ligger i Minneapolis. USAs største kjøpesenter (tror jeg). Hva med type 30 skobutikker og 100 klesbutikker - eller noe sånt! Vi fant ut at vi trenger en hel dag der; men, det er det gode muligheter for Etter at man er lei av å gå i butikker, kan man velge mellom å gå på kino, ut å spise, på badeland, på tivoli..... Konklusjon: Jonnas paradis!!!



/Heidi