Mens vi venter....

Tirils mage vokser. Det samme gjør damens apetitt. Hver morgen sitter hun utenfor soverommet og krever mat. Jeg tror maten er det eneste som er noe å se fram til om dagen. Å være drektig er ikke Tirils sterkeste side. Det stønnes og gryntes og rulles fram og tilbake når hun ligger på gulvet ved siden av meg. Ikke fikk hun løpe etter den skogsfuglen hun støkket opp på tur i går heller. Nei, livet er ikke særlig morsomt om dagen. Godt hun ikke vet at det er såpass lenge igjen! Imens venter vi altså. Ingen av oss er særlig gode på det da..