Carmen er drektig!

Da er ventetiden i gang :-)
I uke 15 kommer det en gjeng nye W-hunder. Vi gleder oss!
Les mer om kullet på hjemmesiden.

Verdens beste Munti

Han føyk inn i livet mitt som en virvelvind, alltid på farten, alltid først ute med den nysgjerrige nesa si. Uredd og ubekymret til det meste i verden fra de første leveukene i hans liv.

Men, så husker jeg vi vantro forstod at han var hjertesyk. Hva? Er ikke individer med hjertefeil små, ynkelige og tungpusta? Kanskje, men ikke Munti, nei. 

Med en dødsdom tredd ned over hodet ved 4 måneders 

alder, sank realiteten inn. Skulle jeg avlive denne krabaten? Jeg som hadde hatt et ønske om å få en etterfølger etter Tiril, og kun derfor, hadde beholdt denne valpen? Jeg er glad jeg ignorerte veterinærenes anbefalinger. Et liv uten Munti ville vært et fattigere liv, det er helt klart.

Fra den dagen avgjørelsen ble tatt om å beholde han, krøp han inn i hjertet mitt og ble der.

Alltid klar, utførte alt med sjelen langt utenfor pelsen. Alt gikk i 100, ingen ting i mellom. Holdt det, så holdt det. Man kan ikke være upåvirket av en hund med en sånn innstilling til livet, so be it - at vi ikke ble verdensmestere i noe.  

Jeg vil alltid huske de opplevelsene vi hadde sammen uansett. Hvor mye jeg fikk oppleve gjennom den hunden. Små ting, store oppturer, nedturer, Europacup, IWT, andejakter og ettersøk, fasanjakter og turer i skog og mark, fjellturer og ferier ved sjøen, USA, NM, slå en haug med labradorer på Nordisk, knalle på en A-prøve ytterst på Samsø, toppe heile driden i Rogaland.

 

Ingen kan si at vi har levd et stille og tilbaketrukkent liv sammen. Jeg vil huske det aller meste. Aller mest vil jeg huske øynene hans som lyste av livsglede, hvert sekund i døgnet;

-  Skal vi finne på noe eller? 

- Jeg kan springe fort som f.. over det jordet, jeg, bare du blåser i fløyta! 

Ja, jøss. Klart jeg blåste i fløyta. Og Munti; hver gang, stod stille i lufta når lyden nådde han, og spant tilbake i 120 for å kaste seg over tennisballen. Små gleder, varm om hjertet.

  

De siste årene var preget av borreliose og den skiten det medfører. En hund som ble mentalt utafor og lot de minste ting gå inn på seg. Det var et enkelt valg, etter noen funderinger; å la han leve i troen at han fortsatt var på topp, at han fortsatt fikset alt. Konge på hjemmebane, verdensmester på trening. 

Munti levde livet i full fart. Han forlot livet i full fart. Pigg og glad i det ene øyeblikket, død i det neste. Det var en lett avgjørelse å la han slippe når det ble som det ble. Hva gjør man ikke for sin beste venn.  

Jeg er så lite religiøs av meg, men hundehimmelen må jeg tro på, siden de får så kort tid her på jorden. Grønne enger? Nja, mer en skog full av fasaner, ser jeg for meg. Tiril, Munti, og alle de andre i skjønn forening. 

Tomrom, sjokk og sorg. Jeg vet det blir bedre, men jeg vet ikke riktig hvor den veien går akkurat nå.

Så ufattelig glad i den hunden, på grensen til det latterlige vil de fleste si. Ville aldri vært det foruten. Ville aldri brydd meg litt mindre, og fått en hund som presterte bedre. Å få oppleve den gleden, å ha verdens beste firbente venn som alltid var klar for å finne på ting sammen med meg, den følelsen vil jeg gjemme på resten av livet.

   

 

Takk, verdens beste Munti!


Takk til Peter, Andreas, Kari, Ann Cathrin, Kirsti, Guro, Harriet og alle dere andre som har fanget så mange fine øyeblikk på film..

Lykka drektig og Pete pappa!

Vi går spennende tider i møte både hos Therese og Miia. Lykka er drektig og Petes kull hos Sniffens kennel i Finland er født. Det blir veldig spennende å følge begge kull! Nå håper vi uflaksen er historie, og ser fram mot mange små Lykkiser i mai.

Nye W-hunder på gang?

Ventetiden er i gang, og nå er det bare å krysse fingrene for at det blir født Lykka-barn i uke 20!
Se mer info om kombinasjonen på hjemmesiden.

Touho

Lykka

Mens vi venter...

Lykka har bestemt seg for å legge inn et langt intervall mellom løpetidene, selvfølgelig har hun det. Det er jo opptil flere som venter bare på henne denne gangen. Det må kjennes fint å være i sentrum for all denne oppmerksomhet :-) Vi håper tross alt det kan bli en gjeng med valper i sommer, for det skal bli veldig spennende å se hva Lykka kan bringe med seg videre.



Ellers har Tirils førstefødte rukket å fylle 7 år. Hundene er modne individer som kanskje er inne i sin siste store sesong, men alle er fortsatt uforskammet spreke. Ikke en stiv hofte eller et dårlig kne i sikte. Selv hjertet til Munti pumper ufortrødent videre, ser ikke ut til at det skal stoppe med det første heller ;-)

Flabbene våre gjør det også fint! De rundet 1 år for noen dager siden, og tilbakemeldingene fra henholdsvis redningshundmiljøet og politiet er bare positive så langt. Vi er rimelig stolte over dem. Ser ut som de har fått en fin kombo av egenskaper fra både Carmen og Mack. Antagelig den perfekte kombinasjonen, sånn helt subjektivt sett!

Ellers har Pete blitt mann i en alder av nesten 4 år. Vi får svar om noen uker om han leverte varene. Verdens snilleste Pete brukte rimelig lang tid før han skjønte hva det dreide seg om, og ikke så rent mange bekreftelser på at det var greit før han turde å gjøre noe som helst. Les mer om kombinasjonen på www.sniffens.com

Satser på at neste oppdatering dreier seg nettopp om løpetid og valper på gang både her og der!

Nye valpeplaner

Vi planlegger valper etter Lykka på nyåret.
Mer info om kullet på hjemmesiden!

A pretty bad plan, actually....

Først kan jeg komme med et åpent spørsmål; er det noen som vil kjøpe en meget fertil labrador hannhund?? Han har så fantastiske forplantningsevner at han bare trenger å være i samme rom som tispen som skal parres. Ja, jeg tror faktisk han kan tjene seg søkkrik på befruktning pr. telefon resten av sitt liv... Det er bare å ringe! Jeg kan gi en meget god pris.

Spøk til side. Jeg forsøker å heve meg, men det er ikke så enkelt. Jeg leser utenriksstoff i avisen for å få et mer riktig perspektiv på livet, for akkurat nå er dette en stor, tyngende sky som henger over hodet mitt.

Våre søte valper er jo slett ikke eksklusive flatter lagd med importert sæd fra UK, nei de er bastarder av beste slag. Hadde vi drevet med svindel på si, hadde vi solgt dem som Flatradorer til 15000,- pr. stk. Det beste av det beste fra to raser. Helt genialt.

Etter å ha observert at de søte små utviklet seg mer som labradorer enn flatter ettersom de vokste opp, tok vi en farsskapstest når valpene var til helsesjekk før levering. Og svaret som kom denne uka var ikke direkte overraskende for oss. Vår kjære labrador stemte som match som far til valpene. Hvordan det har skjedd kommer alltid til å være den STORE gåten for oss. Med hånda på hjertet kan vi faktisk ikke si når og hvordan det har skjedd. At den lille labradoren vår har kommet seg innpå flat-tispen er et lite mirakel. Ikke er det mindre enn  imponerende at han har greid det bak ryggen vår, men at han har klart å overliste Munti kommer alltid til å være meg det store mysteriet. Vi voktet jo damen med våre liv, nettopp pga av situasjonen vi var oppe i; lånt tispe, sæd fra England... Dere ser rammen av alvor? Nettopp. Sånn agerte vi også. Jeg beklager om jeg virker forvirret og repeterende, men det er vel fordi jeg nettopp er det ;-)

Jeg prøver å ikke tenke på omfanget, men det er faktisk vanskelig å la være. Jeg kjenner meg ganske så useriøs og dum når jeg tenker på Idar som lånte bort sin kjære hund til oss for at vi skulle gjøre det rette. Ingen problem. Vi har full kontroll, liksom. Jeg tenker på søte og snille Robert som vi klarte å tenne gnisten hos når vi besøkte han forrige året. Såpass overbevisende var vi, at han gjerne ville ha en valp fra kullet. Den første Waternutser'n som skulle bli eksportert til rasens opprinnelsesland. Jeg blir nesten litt kvalm bare ved tanken på hva som har gått i vasken. Vel vel, jeg bør vel innta samme holdning som Robert; Nobody died. Life goes on. 

Valpene på sin side lever livet til fulle. De er faktisk geniale på alle måter. De er akkurat sånn vi vil de skal være. Nysgjerrige, fulle av lek, tøffe og undersøkende. Sosiale og kosete, ukompliserte og åpne. Jeg digger dem. De fortjener å få flotte hjem. Jeg gruer meg til å bevege meg ut i et ukjent kjøpersegment jeg bare har betraktet fra utsiden i mange år. "Blandingshunder til salgs". Faen også. Legge ut hunder til salgs på Finn? Never... Sukk!

Aksjon "Gi Flatdradorene et meningsfylt liv" har derfor begynt. Kjenner dere noen? Ja, dere vet.. Call me. Spread the words (det er jeg ganske sikker på kommer til å bli gjort!).

6,5 uker

Warning! Flat coated puppies killing rabbit...

6 uker og stigende form

Og vi er offisielt inne i de to mest slitsomme ukene. Valpene er 6 uker og på toppen av verden, og ikke minst i sentrum av den (ihvertfall fra deres ståsted). Både Bjarne og jeg er ganske veldresserte. Vi står i stram givakt i senga når de starter opp hylekoret tidlig om morgenen. Jeg planlegger å ta opp den lyden og bruke den som melodi på mobilen. Jeg trenger antagelig aldri å være bekymret for å forsove meg i årene framover.

Valpene er en god del ute om dagen, men kulda setter en begrensning for hvor mye tid de vil være ute. I mangel på sommer og sol må vi utfordre de med andre aktiviteter inne. Tiden de er våkne øker fra dag til dag, og overskuddet er det ingen ting å si på. Drepe-hverandre-perioden pågår fortsatt. Jeg forstår hvorfor de skriker. Jeg har kjent hva de valpetennene gjør med fingre og nese. Ikke godt!

Bilder 5 uker

Det soves og vokses. Og spises og lekes. Men, mest soves...

Travel sommer og høst

2013 blir ikke mindre travelt enn de andre årene. Frivillig og morsomt! Man får smi mens jernet er varmt. Ikke hver dag man er så heldig å ha hunder som kan være med å kjempe med de beste :-)
Munti og Pete er med på et lag til IWT sammen med Dog til Trond. I tillegg er Munti tatt ut på laget som evt. skal reise på Europacup til høsten. Hvis snøen forsvant nå, så hadde vi kunnet startet treninga! Det hadde ikke gjort noe...

Full fart

Mye skjer med mobiliteten om dagen. Bena blir stødigere, og utforskertrangen sterkere. Oppdagelsesferd ute i hundehuset er unnagjort, og de første stegene på snø er historie.

Ikke så unormale likevel...

Og vi er offisielt igang med de siste ukene. Tjukkasene ligner mer og mer på de andre kullene vi har hatt. Jeg tenkte de kom til å sitte pent innenfor grinda til hunderommet, og leke pent med lekene sine. Være happy med, det tross alt, romslige rommet sitt. Nope! De er misfornøyde om dagen. De piper, uler og hyler sin mismot mot stengte grinder. Så da får de løpe fritt da. Nå har radiusen økt til hele gangen og kontoret. Jeg antar stua er rett rundt hjørnet. De andre hundene er IKKE fornøyd, og alt er som vanlig. Bortsett fra at vi ikke kan ha de ute. Det er en skikkelig strek i regninga. Jeg husker når Carmen og Munti var valper på samme tid på året. De siste ukene var det bart, og de tilbragte mye tid ute. Jeg håper fortsatt på et under.

Den gang da...

Mot normalt

Vi har fått matelskende valpe-tjukkaser. Det et har vi aldri hatt før. Vi har hatt valper som springer omkring og ikke har tid til å spise, som leker høylytt om natten og som pønsker ut de mest utspekulerte planer som knekkes på løpende bånd. Nå har vi en liten gjeng med tjukkaser som spiser til det tyter ut av ørene. 3 kg + ved 4 uker, og hvor skal dette ende??

Jeg regner vel med at de utspekulerte planene kommer etterhvert når bena vil mer, og de faktisk slipper ut av hunderommet. Akkurat nå er det ingen vits å tenke tanken. Snø, snø og atter snø er status. Og det skal bli kaldere. Måtte jeg få overnaturlige evner innen kort tid, så jeg kan ganne vinteren langt  vekk. Det hadde vært den perfekte valpe-plan! I mangel av overnaturlige evner, så blir det hundeanlegget som skal tas i bruk etterhvert. Vi får bygge opp en liten miniatyr verden der inne, så overgangen til den virkelige ikke blir så stor ;-)

Almost 4 weeks

3 1/2 uke

Middagen er servert

Undertegnede går på skift i morgen tidlig, og da satser jeg på at det blir noen nye bilder av tjukkasene. Fast føde har stått på programmet noen dager, og det sklir ned på høykant. At de orker mat i det hele tatt er jo et under. De har vært stappmette mer eller mindre siden fødselen. Målet framover blir å overta fôringen for Carmen, så hun kan begynne å legge litt på egne ribben og ikke bare andres.

Valpekassa er herved anset for å være for liten, og flyttingen ut i hunderommet er unnagjort. Vi kan bare ane når de inntar resten av huset. Håper at det skjer et under og all snøen forsvinner i løpet av et par uker. Yeah, right! Vi kan jo håpe...

18 dager

Ferdighetene blir større og større for hver dag som går. Ikke like lett å se for den som har valpevakt, men den som er borte en hel dag på jobb ser stor forskjell fra morgen til kveld. Tennene har begynt å komme ut, og bena blir stadig sterkere. Selv tjukkasen vår, som veide godt over 2 kg 2 uker gammel har begynt å stavre rundt. Ingen svømmere altså!

Til helgen starter vi forsiktig med litt fast føde, men det er ikke noe stress så langt de får både forrett, middag og dessert til hvert måltid!