The Challenge Hunt

Jeg må innrømme at jeg var litt spent når vi kjørte ut til området lørdag morgen, lett skulende på Heidi som egentlig hadde presset meg litt til å melde meg på noe ikke hadde vært med på tidligere. Kunne ha tenkt meg en litt annen introduksjon til ”gjengen” enn å drite meg fullstendig ut på noe jeg og bikkja aldri hadde vært med på tidligere. Hvor dårlig er jeg egentlig til å skyte?


Bakteppet her er at vår alles kjære Heidi hadde tent på ideen om at jeg og Tiril skulle delta på The Full Chocke Memorial Hunt. Uten helt å ha full oversikt meldte jeg meg min interesse på forrige medlemsmøte. The Full Choke Memorial Hunt er for lag bestående av to personer og to hunder. Totalt 6 fasaner blir plantet på et ca 35-45 dekar stort område og hvert lag har 20 min til å lokalisere, flushe, skyte og apporter alle seks med så få skudd og på så kort tid som mulig. Fullstendig regler kan leses på http://www.lcretrieverclub.org/ under Challenge Hunts.

Min makker for dagen, Steve, var også fersk i gamet. Han hadde heller aldri deltatt på noe lignende, men stilte med godt mot ettersom hunden kom direkte fra 14 dager hos hans profesjonelle trener. Mmmmm - Tiril da, vært med på ski annenhver dag siden jul ... Ikke sikkert det hjelper akkurat.

Mens våre fugler ble satt ut la Steve og jeg en plan om hvordan vi best skulle dekke området og hvordan vi skulle jobbe med hundene. Mål for dagen ble satt til å ikke komme helt sist!



Så var vi i gang. Tiril og jeg dekket venstre flanke og Tiril lokaliserte kjapt en høne som lå og trykket under snø og gress etc. Høna kom seg aldri på vingene og Tiril tok den uten at skudd ble avfyrt. I henhold til regelverket kan 3 av 6 fugler tas slik uten at man mister poeng. Kort tid etter tok makkerhunden stand. Første gang jeg har sett en labrador spikre en stand. Steve måtte jobbe med bikkja for å få den til å flushe. Men også denne gangen kom aldri fuglen på vingene før hunden fikk tak i den. Så skjedde det litt av hvert. Labradoren la ned fuglen foran eieren og fasanen tok til vingene. Siden Steve hadde knekt hagla for å ta i mot fuglen, tok det litt tid før han fikk skutt etter fuglen. To skudd, men ingen treff.



Vi jobbet oss så videre mot enden av området. Hundene jobbet ganske godt, men fløy noe raskt over deler av området. Fasanene var plantet godt inn under høyt gress dekket med snø, så erfarne hunder tok seg bedre tid til å virkelig sjekke av området bedre. Tiril begynte nå imidlertid å skjønne hva dette dreide seg om, så effektiviteten tok seg gradvis opp. Steves lab flushet enda en fasan og Steve slengte av gårde to skudd uten å treffe. Vi hadde nå under 7 minutter igjen, og planen vi hadde lagt før vi gikk inn om hvordan vi skulle jobbe oss gjennom området var for lengst glemt. Så lettere uorganisert jobbet vi oss tilbake igjen der vi hadde kommet fra. Tiril hadde nå fanget enda en fasan som ikke hadde kommet seg på vingene. Vi hadde dermed to av seks fugler i bagen og to som hadde fløyet ut av området. Det skulle dermed være to igjen. Jeg ser så at Tiril får vitring av noe, og jeg beveger meg raskt nærmere. I det Tiril stuper inn under en busk kommer en høne ut og flyr rett opp og bort fra meg. Jeg slenger av gårde et skudd og på en eller annen måte treffer jeg faktisk høna.

Den siste fuglen fant vi aldri før tiden gikk ut, så 3 av seks fugler på 5 skudd var vår beholdning. Spente ruslet vi tilbake til standplass for å se om vi nådde dagens mål – unngå sisteplass. På resultattavla kunne vi fornøyd lese at etter 7 par lå vi på delt 5. plass. Det ledende paret hadde fått alle seks fuglene på seks skudd og bruk 8:47. Et stykke opp til de!

Men moro var det! Så moro at Steve og jeg har meldt oss på neste greie som er noe det samme men på rapphøns. Og før det, altså neste helg, er det svær jaktmesse i Minneapolis på lørdag og apportering på en ny European Shooting på søndag.

Moro å være utflyttet trønder - rene barneskirennet :-)