Field Trial

På lørdag var vi og kikket på vår første field trial - ca. 2 timers kjøring østover i staten Wisconsin. Vi var rimelig spent på hvordan opplegget kom til å være, og om noen kom til å snakke med oss i det hele tatt!




Prøven gikk over 3 dager, og det var 3 klasser i løpet av helgen; Qualifying (for hunder som ikke har plassert seg blant de 4 første i en høyere klasse - tror jeg! Ta dette med en klype salt; det er mange regler som ikke helt har satt seg ennå!), Owner/Handler Amateur (for alle hunder som blir ført av eier eller medeier/familie - altså ikke proff) og Limited Open (hunder som har plassert seg og sanket poeng for championat, eller som har blitt nr. 1 eller 2 i Qualifying eller Owner/Handler Amateur)... Ikke enkelt - og sikkert ikke helt riktig oppfattet! I tillegg er det Derby-klasse (for hunder opp til 2 år), Open (åpent for alle hunder) og sikkert flere også.



Vi kom inn til Amateur-området først, og fikk sett en trippelmarkering som alle hundene skulle gjennom først. Hunder som ikke gjorde seg bort der fikk siden en dirigering, og de hundene som var igjen etter de to første postene fikk til slutt markeringer på vann.



Kort fortalt dømmes det etter at hundene går ut på en rett linje og følger denne helt fram til markerings/diringeringsviltet. Det legges også vekt på fart og stil og lydighet. Markeringene vi så i klassen var mellom 100 og 200 meter. Det brukes ender eller fasaner, stort sett. Ved markeringsarbeidet er det over og ut hvis du må hjelpe hunden og dirigere mot fuglen. Ved dirigeringer skal hunden gå på en rett linje, og i Amateur-klassen er den ofte 300 meter lang.... Ved markeringsarbeid i vann gjelder fortsatt regelen om at de skal gå en rett linje, og det naturlige for en hund å følge vegetasjonene belønnes IKKE - heller det motsatte. Eller som de sa; det er den rette linjen vi er ute etter!



Vi møtte hyggelige folk, og de svarte velvillig på alle spørsmålene våre - så det var ikke noe å bekymre seg over! Miljøet virket lite og oversiktelig innenfor avdelingene de hadde, så neste skritt er å melde seg inn i den lokale retrieverklubben her. De har faste treninger og treningsområder til disposisjon, så det blir nok greit.



Etter at det første sjokket hadde lagt seg over avstandene, dro vi bort til Limited Open og de proffe folkene! På vei dit i bilen ble vi enige om at de avstandene kan la seg gjøre - etter å ha lagt om treningen en smule Ganske oppesen var vi egentlig da vi skrittet ut av bilen for å se den vanskeligste klassen...!



Men, du verden som vi falt sammen da vi hadde sett noen av hundene på en dirigering der!! Etter en stund så vi på hverandre, og Bjarne var den første som sa noe; Men, dette er jo faktisk helt umulig. Og det er det - med våre treningsmetoder - uten at jeg skal sette i gang en diskusjon om det her nå



Kort fortalt om dirigeringen; hundene stod på toppen av et jorde, med god oversikt over terrenget: Terrenget bestod av et jorde som skrånet lett nedover - ca 70 meter - mot et kanalsystem som var gravd opp med mange, små dammer. Lettløpt eng mellom de små dammene. I bakkant av dammen - beitemark - skrånende oppover. Det gikk en markering i området ved kanalene som hunden ikke skulle ha. Den skulle så sendes nedover jorde, over kanal/dammene, og videre oppover beitemarken. Jeg kan anslå avstanden til 400 meter - i hvertfall! Det som også utløste vår måpende tilstand, var at hundene skulle løpe på den rette linjen - hele veien. De ble korrigert med fløyte og armsignal hele veien utover, og når jeg sier at de gikk på en rett linje, gjorde de det - uansett om det var land eller vann... For å være ærlig fikk vi en litt uggen følelse av å se på, og lusket hjem - om ikke med halen mellom bena, så ikke så høye i hatten lenger!



Men, de som kjenner Bjarne vet jo at konkurransegenene er litt under middels til stede - og etter noen timer i bilen lød det; Det blir vel ikke start på field trial i år da, men neste år! Søkke ta - vi skal slå de skithunda (eller noe lignende trønders kraftuttrykk). Javel, sier jeg...



Så, er vi blitt deprimerte! Neimen om vi er. Men, vi har vel funnet ut at det er ikke på field trial vi skal ta dem, men på Hunting Tester (mer som våre prøver), og selvfølgelig skal vi prøve oss på en field trial neste år, men det blir vel heller på Qualifying-nivået enn Open-nivået Man får kjenne sin begrensning, men også sette pris på hunder med logrende haler!



/Heidi