Utstillingshelg

I helgen var Robin og jeg på tur til byen Dubuque i Iowa. En veldig charmerende by som ligger rett ved elva Mississippi. Dessverre har ikke våren kommet på denne kanten av verden heller, så utetiden begrenset seg til en tur lørdag formiddag. Hovedgrunnen til å være turist på denne årstiden var en 2 dagers utstilling. Jeg hadde meldt på Robin for første gang her, og resultatmessig gikk det jo bra; han vant vinnerklassen begge dager. Dette betyr poengsanking til championatet. Om økonomen Kvan har beregnet riktig og lest reglene rett, fikk vi 4 poeng etter helgen. 15 poeng = CH. De fleste flattene blir jo champion her borte så det er vel ikke den aller største bragden i seg selv, men pytt!


Det som er mest fascinerende med hele utstillingsopplegget, er hvordan det hele er organisert. Bittesmå ringer, ingen plass rundt ringene til å sitte. Nesten ingen klapper og gratulerer hverandre. Alle utstillerne samles i et grooming-område hvor det står stellebord på stellebord. Nesten uten unntak vaskes og fønes alle hundene før de skal inn i ringen. Uansett rase. 10 minutter før rasen skal bedømmes i ringen ser du ingen hunder utenfor, men så plutselig kommer alle med hundene fra grooming-området og alle står klar og venter utenfor til det er sin tur. Inne i ringen går det virkelig unna. Bedømmingen pr. hund tar kanskje 2 minutter til sammen. Ingen dommere forklarer hvorfor de gjør som de gjør, og ingen kritikker skrives. Alle raser stilles opp veldig. Også flatten. Dommerne er vant til at man holder hunden godt fast ved visningen av tenner, og min litt mer norske handling har gjort flere enn én dommer litt usikker i hvordan håndtere en glad hund! Særlig når de kikker inn i et par kvitte, brune øyne og ser en hale som pendler litt i raskeste laget..

På søndag var vi også veldig tidlig ferdig i ringen, og hoppet raskt inn i bilen for å feire den siste påskedagen sammen med Bjarne. Han hadde disket opp med gresk salat og moussaka og kjøpt inn rødvin til vi kom hjem. Fin avlsutning på påsken, selv med Robins sutrekor som bakkgrunnsmusikk... Nå er vi klare for at Tiril blir ferdig med løpetiden alle sammen! Munti har forresten oppført seg som en drøm hele tiden. Han lar seg ikke vippe av pinnen og kan være sammen med Tiril hele tiden uten noe mas.

Jeg har alltid hatt problemer med at Robin streiker med maten når det nærmer seg toppen på løpetiden, og hadde kjøpt inn boksmat for å få i hannhundene noe mat. Blandet tørrfôret med boksmaten og satte matskåla foran Munti. Han satt og kikket lenge på innholdet, før han listet seg mot skåla og plukket vekk boksmaten og la det på gulvet. Når det var gjort, knasket han i seg alt tørrfôret... Merkelig fyr! Boksmat har han vel egentlig aldri fått, og det smakte altså ikke.

Nå skal vi gå ut en tur - hei så lenge!

/Heidi